Landsskytterstevnet – memoarer fra 1996

På tide med aller første post på denne bloggen 🙂

Månedsskiftet juli-august har nesten alltid vært tida der Landsskytterstevnet (LS) har vært arrangert. Selv har jeg deltatt en rekke ganger fra barndommen og framover. I år deltok jeg kun på den militære skytinga med AG-3 under årets LS i Førde. OK resultater, og jeg fikk faktisk premie på minneskytinga i starten av feltrunden.

Har dog opplevd litt av hvert under de forskjellige landsskytterstevnene jeg har deltatt på. I fjor begynte jeg å skrive ned det jeg opplevde på noen av dem. Her følger noen ord om opplevelsene under mitt “suksess-LS” i 1996.

Det er håp, tenkte jeg. I alle fall for denne turen. Det viste seg at en skyteinteressert kjenning tenkte seg i vei til Målselv sammen med oss. Håp fordi en tredjepart kunne ha andre ideer og få aksept og gehør for dem. Nye innfallsvinkler og nye måter å angripe utfordringer på uten å ty til «the hard way». Kanskje bringe morsomheter inn i denne ellers seriøse og anspente atmosfæren som jeg ofte opplevde. Kanskje han kunne ta til motmæle om det skulle bli sinne ut av bagateller. Kjente ham fra før – en noe pussig, men meget munter fyr som lett kunne fått merkelappen «frik» blant den gemene hop. Han hadde absolutt ingen forhåpninger om resultater, men tenkte det kunne bli en bra tur. Det er håp – om å kanskje kunne slappe av mentalt, senke skuldrene og ikke være redd hele tida.

Han tilbød seg å stille med bil og nyoppusset campingvogn. Fem skyttere bega seg ut på ferden nordover i en Honda Accord med en Polar 470 bak – tre håpefulle unge, en far som ofte tok det litt for seriøst og en med langt hår og stikk motsatt holdning. Morsomhetene og vittighetene kom som perler på en snor; følte at dette faktisk kunne bli en morsom og minnerik tur, i motsetning til tidligere skyteturer. Turen gikk gjennom Sverige pga ras-stengt E6 ved Finneidfjord. Ble en stopp ved Hemavan, der ble det bl.a. handlet brett med cola-bokser og noen pakker kinaputter. Fikk senere testet hvor høyt opp i lufta man kan blåse en tom cola-boks ved hjelp av et Tigerskott.

Lørdag ettermiddag var vi framme – eller nesten: Det måtte et hjulskift til i veikanten like før Skjold, da ett av bakhjulene punkterte. Søndagen var jeg bærehjelp for min bror, som skulle på banen. Logistikkproblemer med bil gjorde at vi måtte gå fra campen til arenaen, bortsett fra den siste kilometeren hvor vi fikk skyss av en vennlig bilist. Fikk i alle fall sett arenaen igjen, 10 år siden sist. Husker da noe fra den tida også, selv om jeg var knapt fem år da.

Mandag formiddag var det min tur på Råvatn-banen. Halvtimen i oppropsteltet gikk merkverdig fort før vi entret standplass. Til en avveksling var jeg flankert av kvinnelige medskyttere på begge sider, kanskje det ville gjøre utslaget. Kurante prøveskudd. 50 på første serie. 50 på andre, 50 på tredje. 150 så langt, overrasket meg selv. Kanskje det var flaks, kanskje det var ferdigheter. Ble et par niere på påfølgende prøveskudd. Måtte minne meg selv på å ikke tenke for mye under de siste ti, ta ett skudd av gangen. Ble en liten pust i bakken mens jeg tømte våpenet og gjorde klar til visitasjon. «Anvisning kommer!» Første fem skudd ble anvist; ny 50-serie, 200 poeng så langt. Var spent på om denne trenden fortsatte på de siste fem. Skivene ble dratt. Spaken kom opp, ble holdt i nedre kant av svarten et par sekunder før den sirklet rundt for å indikere tier som dårligste skudd. Tenkte mest bare «oi, pent resultat til LS å være, må være fornøyd med dette». På tur ut fra standplass ble jeg umiddelbart møtt av en overbegeistret far og de andre. Spurte brødrene om navnet mitt ble nevnt i noen særlig grad av speaker; jeg ble visst nevnt nesten hele vegen. Det ble oppmerksomhet i massevis nå. Ble noen møter med journalister som ville vite hva jeg følte etter 250 poeng og navnet mitt inne på topplista i klasse Eldre rekrutt. Hvordan jeg hadde forberedt meg, ambisjonene for LS, hva jeg tenkte underveis og slike spørsmål. Var ikke vant til journalister, så jeg kom ikke med noen gode svar. Denne gangen var ikke nervene i helspenn i frykt for innkommende verbale utblåsninger fra en viss far, men det sa jeg ikke høyt til noen. I tillegg til journalistene var det andre fra Namdal som ville slå av en prat – til og med overhallingene man ellers ikke hadde så mye kontakt med. Føltes som følgespoten ble satt på meg og holdt der selv om jeg prøvde å sno meg unna. Skal likevel sies at jeg følte en viss stolthet over å være høyere på resultatlista enn enkelte meget gode og stabile skyttere jeg ofte hadde sett navnet til i Norsk Skyttertidende.

Ikke stort å nevne fra tirsdagen. De andre var i ilden uten at noen endte på noen toppliste slik jeg gjorde. Onsdagen var det tid for feltskyting for meg. Kruttet var brent, bokstavelig talt. Vanskelig å ha forventninger om 30 treff og mulig finaleplass, kanskje kunne jeg tangere de 29 treffene jeg fikk på Landsskytterstevnet i fjor. Fikk være alene og uforstyrret under feltrunden da far fulgte med en av de andre som var ute i feltløypa samtidig. Passet meg utmerket, kanskje jeg kunne være roligere da. Like etter oppmøtet ble roen brutalt snudd om til uro. Avtrekkeren på våpenet hadde plutselig forandret seg helt siden sist; altfor lett vekt og helt fremmed følelse. Kontrolløren ga våpenet videre til en annen funksjonær, som tok fram umbrakonøkler og justerte avtrekket til korrekt vekt. Da kunne våpenet godkjennes og jeg kunne sette meg og vente – på Landsskytterstevnets utfordring nr 2 etter at nr 1 ble bestått med glans og alle tenkelige utmerkelser. Vinden vekslet litt, fikk aldri helt ro til å komme meg dit jeg skulle. 5+5 treff på de to første holda. Løpet kjørt, maks 28 treff betyr «ingen håp om premie» i klasse Eldre rekrutt på Landsskytterstevnet. Nivået er knallhardt. Var vel bare å se om jeg klarte å rette opp resten. Endte opp på 25 treff. «Er det noen spyrgesmål til skytinga?» spurte en av standplasslederne etter briefen. Bet meg merke i dialekten når jeg slet med fokuset på det andre. Bare å starte mentale forberedelser til samlagsskytinga i morgen og finalen på lørdag.

Tilbake på Råvatn igjen torsdagen for å forsøke å berge Namdal skyttersamlags ære. Tenkte ikke så mye denne gangen heller, kun et og annet streif av skrekkscenariet om jeg skulle få en dårlig serie og dermed ødelegge for laget. Greie prøveskudd, 10 kurante tellende skudd, endte opp på 99. Fikk vel si meg fornøyd med det. Niere er jo lov, så lenge de ikke opptrer i flokk.

Ingen av oss skjøt i løpet av feltfinaledagen fredag, vi vandret mest rundt i salgsbodene for å se om noen hadde godpriser på skyteutstyr. Jeg var mest opptatt av å holde frykt-tankene unna og senke skuldrene. Jeg var en av 14 i min klasse på 250 poeng, burde bli fornøyd med topp 10. På morgenkvisten lørdag var jeg på plass på Råvatn igjen. Nok ammo i kofferten til tre omskytinger og nok utfordringer med å mentalt luke ut en overivrig far som hang på meg. De som fikk 249 poeng skjøt i første finalelag, oss med 250 skulle skyte i andre. På tavla ved opprop stod det skrevet «Kongelag, kl ER». Jeg entret standplass nr 11 og holdt roen på prøveskuddene. Så var det tid for de 10 viktige skuddene. Fikk skutt dem uten for mye stress og med lite puls i våpenet. Visitasjon. Noe venting før anvisninga startet, da hadde en viss far entret standplassen og var like bak meg, sannsynligvis med vesentlig høyere puls enn min egen. En journalist satt ved siden av meg, han fikk noen knappe svar fra meg. Etter anvisning av skivene til de tre til høyre for meg ble det min tur. Spaken opp, lå flere sekunder i underkant før den sirklet rundt svarten. 100 poeng. Ble nesten umiddelbart «overrumplet» av ham bak meg, tenkte mer på det enn å glede meg over 350 poeng der og da. Fulgte med de øvrige etter at ting roet seg litt. Noen fikk en nier eller to, noen begynte med tier og fikk 100. Til slutt var vi sju på 350 poeng. Var bare å gjøre klar til omskyting. Trodde i det minste jeg fortsatt holdt hodet kaldt og hadde en viss kontroll. 10 nye skudd, ikke like rolig som forrige serie. Anvisning startet. Spaken gikk opp i posisjonen for 8-er. Den så jeg ikke komme. Heller ikke den andre 8-eren. Tenkte bare «faen altså, 96 poeng = game over», omtrent som etter de to første holda på felten. Hørte speakeren kommentere: «Det ble nok litt for tøft dette her». Fulgte med de andre. Varierte mellom 98 og 100. Diana Engen dro det lengste strået med 100 og flest innertiere. Kun første til tredje plass blir rangert i omskytinga; dermed endte de øvrige, inkludert meg, på delt 4. plass på resultatlista.

I etterkant av omskytinga fortalte far at han kom i prat med Diana Engens far i forkant av finalen. Den fyren virket visst litt brå og streng mot datteren. Han mente han klarte å «snakke ham ned» og dermed senke spenninga for den håpefulle i finalen. Hans inngripen hadde kanskje bidratt til hennes seier. God gjerning, tenkte jeg, men i en kjent bok står det noe om splinten i din brors øye og bjelken i ditt eget. Kanskje det er flere som trenger å ha et mer avslappet forhold til det hele og ikke stresse opp avkommet unødvendig.

Det er håp, tenkte jeg før vi dro. Det er fortsatt håp, tenkte jeg da vi pakket sammen for å dra sørover igjen. Det lar seg gjøre å senke skuldrene og slappe av mentalt – og faktisk prestere helt i toppen. Alle var imponerte. Jeg klarte ikke å ta det helt innover meg, tror ikke jeg har gjort det i etterkant heller. En langhåret fyr skjønte at hans lystige nærvær hadde bidratt til at jeg gjorde det bra. Man skal ha det litt artig, kanskje det er da man presterer best.