HV-memoarer: Lagførerkurs i 2009

Her kommer nok en post om mine opplevelser rundt heimevernstjeneste, denne gangen fra mitt første HV-kurs i 2009:

Det dumpet en innkallelse i posten tidligere på vinteren. 10 dagers «mobbrettet kurs» på Værnes – lagførerkurs, geværlag. Meg som lagfører, WTF? Dette var ikke helt etter planen. Hadde jo riktignok meldt meg som interessert i å ta HV-kurs under øvelsen i 2007. Det var tydelig at området trengte flere lagførere og at jeg var ansett som en god kandidat til denne jobben. Mestrer jeg dette? Klarer jeg å være lagfører når jeg fortsatt sliter med «den grønne angsten»? Var usikker på hvordan dette kunne gå. Likevel var jeg jo kalt inn på kurset, måtte prøve å gjøre det beste ut av det. Kanskje kunne jeg vokse, lære nye ting, føle mestring og slippe usikkerhet og grønn-angst.

Startet fra Namsos altfor tidlig på morgenen og ankom Værnes garnison. Oppmøte var på velferdsbygget Soldatheimen. Fikk dagsedler og info om kurset. MB-kurs innbakt i de første dagene, det kunne bli interessant. Ellers diverse praktiske leksjoner første uke, helgefri og feltøvelse andre uke. Gjennom hele kurset ville det bli rullering på rollen som lagfører, så alle skulle få prøve seg. Ikke noe opplegg som tok knekken på noen, men likevel følte jeg usikkerhet. Klarer jeg dette?

Mest administrative ting, teorileksjoner, gruppeåpning og teambuilding-øvelser i løpet av første dag. Jevnt over trivelige folk og veileder på min gruppe. Klarte å bidra sånn noenlunde. Utover kvelden ble det første MB-leksjoner.

Andre ettermiddag/kveld og mye av tredje dag gikk med til MB-kurs, i tillegg til noen andre teorileksjoner, bl.a. i bruk av samband. Klarte teoriprøven og den praktiske kjøreprøven. Var jo litt gøy å kjøre MB, selv om den bråker, er blytung på rattet og har altfor svak motorytelse.

Kvelden andre dag var vi ute for å snike oss ubemerket fram til et sted og rapportere hva vi så. To andre grupper hadde gjort samme øvelse kvelden før, mens vi hadde MB-teori. Da de kom tilbake til brakka for å skrive ned detaljer, merket jeg at jeg begynte å bekymre meg for hva vi skulle gjennom påfølgende kveld. Laget vårt gjennomførte med stil, og det var mer spennende enn angstfylt for min del.

Onsdagen kom til å bli en artig dag, stort sett med MB-kjøring. Vi dro først oppover til Frigård for å prøve terrengkjøring. Målet var å ta oss rundt en løype på flatmark, men med 20-30 cm våt snø. MB-instruktør Roaldstveit og en av de andre kursdeltakerne dro i vei først og kjørte opp spor, men de satte seg fast og måtte ut og grave for å komme seg videre. Det krevde mye jobb for dem å komme seg rundt. For oss som etter hvert skulle følge etter var det bare å legge kjetting på bakhjulene, det holdt ikke bare med firehjulstrekk og diffsperre. Jeg kjørte som bil nr 7 gjennom løypa og kom meg gjennom uten å sette meg fast. Artig opplevelse. Så var det å komme seg til banen på Orkanger for glattkjøring. Å kjøre motorveier i 80-90 km/h med MB er en utholdenhetsprøve uten hørselvern. Både motor og kneppetak bråkte noe sinnssykt, men vi kom da fram og fikk prøvd oss på noen øvelser på glattkjøringsbanen. Var godt utpå ettermiddagen da vi var ferdige, så det ble middag på en pizzarestaurant like i nærheten. Så ble det siste utholdenhetsprøve med retur fra Orkanger til Værnes. Utover kvelden ble det litt mer øving på formasjonsendringer. Gikk ikke helt på skinner da jeg skulle fungere som lagfører.

Fjerde dag gikk stort sett med i skytefeltet på Leksdal. Her var det rullering mellom AG3-skyting med Knut Gartland og MG3-skyting med Ketil Spjøtvoll. MG3-leksjonene kommer jeg sent til å glemme: Ved ildhåndgrep måtte vi tenke på våpenet som ei dame, fordi damer ofte liker litt røff behandling. Samtidig liker de litt smurning så de ikke går tørre. Vi gjennomførte diverse skytetabeller der vi byttet på å være MG-ener og MG-toer. Når de ordinære tabellene var unnagjort var det tid for «Spjøtvoll-tabellen» eller «skattetabellen»; Spjøtvolls egen øvelse for å dekke inn heftig restskatt året før. Øvelsen bestod i at fire MG-er vekselvis skjøt byger hele tida uten stopp. Dessverre klarte jeg å få klikk og fomlet en del før jeg klarte å fortsette ildgivinga. Til slutt var det en konkurranse der hvert makkerpar skulle bytte på å være MG-ener og MG-toer og skyte rett antall treff i tre figurer på forskjellige hold. Vi klarte øvelsen bra.

Etter lunsj gikk vi til en annen skytebane for å skyte AG-3. Tiden gikk forbausende fort, som den alltid gjør når man er på skytebanen. Ble flere runder innskyting og alskens skytetabeller og nærstridsøvelser før vi hadde vært gjennom alt. Det var mye ammo igjen og Gartland var ikke interessert i å ta med ammo tilbake, så vi kunne fylle opp det vi hadde av magasin for å prøve noen serier «Family»/flerskudd. Dette var faktisk min jomfrutur med skarp ammo og omstiller på F; fikk aldri prøvd dette under førstegangstjenesten. Selv på en helfigur på 10m var det ikke så lett å treffe med mindre man klippet bygene på to skudd. Etter hvert ble det å returnere til Værnes, og tiden etter middag gikk stort sett med til puss av både AG-3 og MG-3.

Fredagen hadde ikke så langt opplegg. På dagseddelen stod det «oppsett liveskytebane» i hangar 5. I tillegg skulle det være en sanitetsleksjon. Begynte allerede å frykte at jeg fikk en case jeg ikke klarte å håndtere. En annen side av meg tenkte at dette kunne jo være god trening. Viste seg at det ikke var noen filmskytebane tilsvarende øvelsen i 2007, men heller en provisorisk oppsatt vaktpost der noen ble markører og noen skulle bemanne vaktposten. En del folk prøvde seg, men jeg klarte å «snike meg unna» vaktpost-tjeneste denne gangen. På den andre skytebanen inne på hangaren hadde vi en leksjon i håndtering av større skuddsår ved hjelp av stapping. Senere ble det en leksjon i nærkamp inne i idrettshallen. Ble en ganske kjapp men intens oppvarmingsrunde først med løping og diverse armhevinger og situps osv innimellom. Kjente det ble ganske hardt, og det var jeg ikke alene om. Ble litt syting fra enkelte andre. Selve nærkamp-leksjonen var interessant, selv om jeg i etterkant ikke har klart å huske teknikkene vi var gjennom.

Det var ikke noe opplegg i helga, så jeg returnerte til Namsos. Hadde en lydjobb lørdag kveld, ellers tok jeg det med ro og ladet opp til siste uke. Dro til Værnes søndag kveld i stedet for å slippe å stå opp så grusomt tidlig.

Mandagen gikk med til diverse feltmessige leksjoner og tilhørende tjeneste. Ble demonstrasjoner av snublebluss, Claymore-ladning og oppsett av både åpen og skjult observasjonspost (OP). Etter hvert ble det vår tur til å ordne OP i de gamle brakkene på SIBO-området på Kirkesletta. Sammen med gruppemedlemmene tror jeg vår ble ganske bra. Etter hvert som mørket falt på ble det å hente ut lagsutstyr, pakke biler og hengere, begi oss oppover til skytefeltet i Leksdalen og etablere base. Første natt ble i kneppetelt for å prøve dette; resten av øvelsen skulle bli i lagstelt. En deltaker på en av de andre gruppene holdt en kjapp leksjon i å sette opp sju-duks kneppetelt. Jeg ymtet frampå om at det kunne bli trangt i sjuduker med åtte mann på laget, vi skulle hatt to ekstra duker og satt opp ti-duker i stedet. Det kunne jeg fortsatt siden førstegangstjenesten. En av veilederne fikk skaffet to ekstra duker og jeg tok regien i oppsettet av teltet. Det gikk utmerket. Vi hadde kun fyringsvakt, ikke MG- eller streifvakt. Det ble ikke noen god søvn, jeg sover sjelden bra første natt i felt.

Tirsdags morgen fikk jeg i alle fall prøvd ut det sære startkabel-systemet til MB-ene. Det var -15, Webasto ble kjørt, men starteren dro altfor sakte. Fikk den i gang med hjelp fra en annen MB. Dagen gikk med til leksjoner i SIBO, klarering av bygninger, noen kjøretøy-relaterte driller og mer trening på formasjonsendringer og hurtig stillingsbesettelse. Utpå ettermiddagen ble det en teorileksjon inne i varmestua. Da det ble lite kvalitetssøvn dagen før, var det lett å bli trøtt. Flere slet med å få med seg innholdet i leksjonen. Da denne var ferdig, ble det min tur til å være lagfører for noen timer. Jeg var med på ordremøtet for neste del av øvelsen og ble med frampartiet som dro til Lånke leir for å klarere leiren og planlegge oppsett av vakthold. Det var mørkt og terrenget gjorde det vanskelig å gå rundt hele leirgjerdet. Laget vårt skulle håndtere vakthold i leiren i 12 timer framover. Adgangskontrollpost i porten og en vaktpost som kunne følge med et område som hadde hull i gjerdet. Jeg stod på vaktposten i vel en time før laget ankom. Jeg briefet dem på opplegget og rulleringsplanen for vaktpostene. Kom til å bli lite søvn med to timer på og to timer av. Jeg fortsatte en time til på vaktposten uten å observere noe fnugg av aktivitet før jeg fikk avløsning. Så ble det å prøve å sove litt før jeg skulle bemanne inngangsporten i kaldt vær og muligens litt for lite næring i skallen. Min periode som lagfører var ferdig og en annen hadde overtatt, men det hjalp ikke så mye på formen. Begynte å bli sliten, kald og svært lite motivert utover morgenkvisten med bare en time sammenhengende søvn og 15 blå. Tror jeg nærmet meg det som kalles «koma», eller som en på laget kalte det, «å stå i hat og hat».

Omsider ble jeg avløst. Fikk varmen i skrotten og hev innpå det jeg kunne av mat og vann før jeg slappet av. I 10-tida ble det rullering. Vi skulle drifte OP de neste 12 timene, og den gruppa som hadde bemannet OP gjennom natta kom tilbake til Lånke leir. En av dem virket temmelig redusert, verre enn det jeg selv var tidligere på morgenen. Lagfører og en eks-jeger på laget dro for å finne egnet OP-plassering mens vi andre ventet inne på leiren. Etter hvert dro vi oppover til boligfeltet på Gevingåsen og installerte oss på den skjulte OP-en som ga en meget fin oversikt over Lånke leir og området rundt. Grei rullering med to mann på og seks mann i hvile. Både jeg og de andre på laget sov innimellom OP-skiftene. Min motivasjon steg betraktelig i løpet av få timer.

Etter neste rullering på kvelden skulle vi drive med bil-patruljering i nærområdet. Fortsatt rimelig slakk tjeneste sammenliknet med forrige natt. Første oppdrag var å klarere Hegra festning. Vi kjørte opp den bratte bakken i løssnø og kom nesten helt opp med firehjulstrekk og diffsperre innkoblet på MB-en. Vi tok en kjapp tur til inngangspartiet, og konkluderte med at ingen kunne ha vært her da vi ikke fant fotspor lengre inne på området. Vi dro tilbake og fikk et nytt oppdrag: Klarere SIBO-landsbyen i Leksdal skytefelt. Vel inne på skytefeltet stod det en i veien for oss som veivet med armer og virket forvirret. Usikkerheten rådet blant oss i bilen om hvem/hva denne personen var. Viste seg å være en i sjokktilstand som var vitne til at en kompis var hardt skadet. Etter en del fram og tilbake fant vi ham og behandlet skuddsåret slik vi hadde lært. Han ble bært over til bilen, klar til å fraktes videre til sykehus. Casen ble da avblåst av veilederen og gjennomgått og evaluert. Kunne vært verre, men kunne også vært mye bedre. Vi hadde liten tid å miste, men kollektiv usikkerhet stjal en del av denne tida. Vi returnerte til Lånke leir; resten av natta hadde vi kun fyringsvakt og fikk dermed mer sammenhengende søvn.

Som vanlig sover jeg sjelden bra i felt. Våknet tidlig på morgenen og hørte på sambandet at ting eskalerte. Tvilsomme folk var observert av OP og var muligens på tur mot leirgjerdet. Blir nok alarm snart, var bare å få på uniform og stridsvest og være klar til action. Laget vårt fikk ordre om kringvern rundt en container og inngangen til en bunker, som var de to vitale objektene i leiren. Jeg var første mann ut til containeren. Høy puls og tilsvarende adrenalinnivå. Lagsmedlemmer fulgte etter hvert på. Hørte senere en på et annet lag observere inntrengere innenfor leiren og rope «Stopp!» og «Stopp, eller jeg skyter!» Rødfis ble løsnet og trusselen ble uskadeliggjort. Noen minutter senere hørte jeg kursoffiser på sambandet: «9-8, 9-8, endex, erkjenn, over». Øvelsen ferdig.

Det ble en liten de-brief og gjennomgang av øvelsen. Kursoffiser nevnte at ett lag var for lite til å håndtere vakthold i leiren; normalt ville det krevd en tropp. Vi fikk også bekreftet våre mistanker om at en av de andre gruppene og deres veileder fungerte som markører under øvelsen, men de hadde fått gjort noe vakthold, patruljer og OP i tillegg til markørspillet. En på en annen gruppe fortalte om da de skulle klarere Hegra festning natta før vi var der: I mørket trodde de at Holtermann-statuen ved inngangen var en fiende. De ba vedkommende om å stå stille og legge fra seg våpen, og i mangel på respons var de nær ved å angripe før de innså de at det var en statue. Etter riving av telt og pakking av utstyr ble noen av oss sjåfører for laget som hadde leirvakter siste natt og nesten ikke fått sove. Så var det den vanlige runden med puss, vedlikehold og innlevering av lagsutstyr, samt rengjøring og periodisk kontroll på MB-ene og hengerne. Jeg og makkeren tok det litt grundigere enn de andre og ble sist ferdig. Likevel var det mye tid til overs før avslutningsmiddag på befalsmessa.

Det ble skikkelig middag på befalsmessa – med noen humoristiske innslag fra instruktør/gjøgler Spjøtvoll. Han annonserte også vinneren av MG-konkurransen. Før navnene ble nevnt fortalte han at vinnerne var såpass suverene at han måtte kontrollregne og ta tellinga flere ganger for å være sikker. Vinnerparet var meg og makkeren 🙂 Premien var hvert vårt eksemplar av CD-singelen «Sirkus Keiko», som Spjøtvoll hadde spilt bass på. Utover kvelden ble det en eller flere øl i baren, før vi kom oss tilbake til brakka.

Siste dag var det runde med gruppevis evaluering av kurset og tilbakemeldinger til hver enkelt. Jeg fikk høre at jeg hadde gjennomført det bra, med skryt for initiativet og instruksjonen i oppsett av ti-duks kneppetelt. Så stod info om HVs kursrekker for tur, før kurset ble avsluttet med utdeling av kursbevis, distinksjoner og eventuelle beskikkelser. Jeg fikk et sett korporalsvinkler sammen med kursbeviset.

Hadde nå kjørt rundt på MB-feltvogner i noen dager. Til og med den sløve Lanceren min kjentes utrolig lettkjørt og sprek ut i forhold da jeg begynte på kjøreturen i retning Trondheim for en handletur før heimreise.

Kanskje jeg ikke var så håpløs likevel som lagfører. Hadde jo flere ganger hatt følelsen av at «dette var jo gøy» eller «dette blir interessant» – den følelsen kom oftere enn «dette kommer jeg kanskje ikke til å mestre». Tilbakemeldinger fra gruppemedlemmer og veileder ga meg tro på at jeg fungerte bra i tjeneste. Noen nedturer her og der, men jevnt over meget interessant og lærerikt. Av de HV-kursene jeg har tatt er dette det mest minnerike.